Adorno eller to utfordringer for essayister # 1

Jeg leste Adornos "Essayet som form" igjen, for hvem vet hvilken gang, og som vanlig var det vrient å forstå. Ja, det er som om jeg må begynne helt på nytt hver gang, som om man ikke kan bygge på de forrige lesningene. Og til tross for at minst halve essayet ikke angikk meg, så glimtet det til med jevne mellomrom - det beste med det var at det satte i gang en hel rekke med tanker.

Det var to ting i det, som jeg synes virka særlig relevant for studiet vårt. Det ene er at essayet utfolder seg på grunnlag av det kunstige, det reflekterer over det som er formidla fra før. Dvs. det må ha andre tekster å bygge på, slik som vi så tydelig ser hos Montaigne.

Jeg regner med at flere av oss egentlig har lyst til å skrive om virkeligheten og våre egne erfaringer, og at vi er blitt tent av formuleringer om at det å skrive et essay er et forsøk på å gjøre personlige erfaringer allmenne. Slik jeg leser Adorno, advarer han oss mot dette: "Tanken er trofast mot idéen om det umiddelbare bare ved å gå gjennom det formidlete, mens den blir formidlingens bytte så snart den uformidlet griper det uformidlete" (Essays i Utvalg, side 38).

Hvis Adorno har rett, og det tror jeg han har, så betyr det at vi for å skrive om våre egne personlige erfaringer, først må finne egnede andre tekster som vi kan gå i dialog med. Og det blir, tror jeg en stor del av jobben.

Samtidig sier Adorno at dette ikke betyr at vi skal finne tekster som sier det vi selv gjerne skulle ha sagt. Hele meningen med et essay er vel å si noe som ikke er sagt før, noe vi selv ønsker å finne ord for. Og derfor (?) sier Adorno at de andre tekstene som vi skal skrive i dialog med, ikke er tekster som vi skal forklare, men som vi skal kritisere.

Måten han beskriver dette på er så innvikla at jeg ikke siterer det, men det står i samme avsnitt som det forrige sitatet. Og det er sikkert skrevet så innvikla, fordi det det handler om er ganske innvikla. Det merker jeg nå når jeg prøver å forklare konsekvensene av det han skriver.

Hvis jeg forstår ham riktig, så følger kritikken av seg selv: Vi skal kritisere disse tekstene fordi de later som om de ikke skiller mellom kultur (tekst) og natur (virkelighet), fordi de later som om de kan si noe positivt om virkeligheten. Vi merker jo dette godt hver gang vi leser tekster vi er uenige i, eller veit sier usanne ting. Det er sikkert verre å tenke det når vi leser tekster vi er enige i, men det er sikkert en treningssak (som vi burde trent på i et forfatterstudium som vårt, for det er trolig evnen til å se alt formidla av språk som skaper en forfatter).

Og dermed kommer vi til det vanskeligste av alt: Essayisten skriver derfor et slags negativt språk, der virkeligheten aldri kommer til syne. I stedet kritiserer essayisten andre for at de lar en falsk virkelighet komme til syne.

Det høres vrient ut, og jeg tenker at det sikkert er en grunn til at så mange (pseudo-)essays handler om litteratur eller annen kunst, for det er langt lettere å skrive om det som tydelig er kunstig enn det som er virkelig. Men mange av disse essayene er mislykkede (som essays) nettopp fordi at de bare holder seg til det kunstige i stedet for å etablere et motsetningsforhold mellom kunst og virkelighet. (Her er for øvrig Georg Johannesen god synes jeg: Han har skrevet flere essays om litteratur der han skarpt kritiserer andre litteraturforskere fordi at de blander kunst og virkelighet og lar alt bli kunstig og virkelighetsfjernt, framfor å fremheve kontrasten mellom kunst og virkelighet.)

Utfordringa for mange av oss, som ikke vil skrive om litteratur og kunst, er å finne det tekstlige ved emnet vårt. Vi må ikke se oss blinde på virkeligheten, men heller utforske hvordan det som framtrer som virkelig for oss, har elementer av språk og meninger i seg.

Og når vi selv skriver, så må vi til tross for at vi helst vil skrive om det virkelige, forsøke å gjøre det ved å holde oss til disse tekstene som vi har funnet.