Adorno eller to utfordringer for essayister # 2

Det andre Adorno-lesninga fikk meg til å tenke på, henger nøye sammen med det forrige. Han skriver: "At i stedet menneskehetens erfaring skulle være middelbar og ens egen umiddelbar, er rent selvbedrag i det individualistiske samfunn og dets ideologi" ("Essayet som form", i: Adorno, Essays i utvalg, s. 28).

Det er lett å få inntrykk av at den som skriver essays fritt kan skrive om seg selv og sine erfaringer, og dette i "jeg-form". Slik jeg ser det både stemmer og ikke stemmer dette, og det er kanskje det som gjør essayet vanskelig å få grep om. Skal det handle om meg, eller skal det ikke handle om meg? Eller: Hvor mye av meg skal jeg legge inn i den saken jeg vil skrive om?

Slik jeg skjønner Adorno så har vi "lov" til å skrive om oss selv, men bare så lenge vi tenker at vi er formidlete og ikke umiddelbare. Det vil si at vi kan være tema for vårt eget essay og element i vårt eget essay, hvis vi ikke fremstiller oss selv og våre tanker direkte, men sørger for å reflektere over dem. Ved hjelp av denne refleksjonen, eller drøftingen av gehalten i det vi har tenkt, blir tankene våre relevante. Montaigne skriver jo ikke ned sine egne tanker, men han tenker over dem, og er forundret over dem, f.eks. av at de oppfører seg som løpske (eller rømte) hester.

Så derfor, om målet for essayet er å prøve om våre egne erfaringer kan gjøres allmenne, så gjelder det å ta utgangspunkt i det allmenne først og skrive seg inn i temaet og først deretter introdusere seg selv for å måle sine egne erfaringer opp mot det vi allerede har skrevet og se om de tåler sammenligningen. Det motsatte: Å skrive om seg selv og så lete etter tekster fra allmennheten som støtter ens egne erfaringer, fører derimot ikke fram. Tror jeg. Eller hva tror dere?