Praktisk teori

En av deltakerne på studiet har trukket seg pga at han synes studiet er for teoretisk og lite tilpasset våre egne skriveprosjekter. Hva synes andre?

Da vil jeg takke for meg og meddele at jeg trekker meg fra fagforfatterstudiet.

Jeg har gått på skole eller vært undervisningsundersått i nesten tjue år. Og i løpet av den tiden har jeg ikke gjort annet enn å trene og teoretisert over livet som ligger foran meg.

Jeg meldte meg på fagforfatterstudiet fordi en stor del av undervisningsopplegget skulle bestå av egen skriving på egne prosjekter. Disse skulle vi så få kritikk på og diskutere i egne grupper. En kjempefin mulighet hvis du har et prosjekt du vil skrive ut.

Dette har vi også gjort, men bare til dels. Fortsatt må vi drive med masse teoretisering om livet eller i denne sammenhengen om livet som fagforfatter. I fjor høst måtte vi skrive om fagforfatterrollen, og under essaydelen må vi skrive et essay om essay.

Tankekorset er at jeg ennå ikke er blitt fagforfatter eller essayist, og skulle jeg lage en teori om noe vil jeg ha en praksis å trekke veksler på. Jeg vil gjerne lære og praktisere håndverket som gjør meg i stand til å bli fagforfatter og kanskje også essayist. Det er et greit eller godt pedagogisk grep å få elevene til å reflektere over både fagforfatterrollen og det å skrive essay. Og i en diskusjon eller som del av forelesningene er det interessant, men så lenge arbeidsbelastningen er såpass stor burde vi vært spart for denne typen skriftlige oppgaver.

Derfor vil jeg heller bruke min dyrebare fritid til å skrive på egne prosjekter i stedet for nok en gang sitte å teoretisere om det å skrive.

Til slutt vil jeg takke for hyggelig samarbeid i gruppen og for undervisningen i plenum som har vært både inspirerende og lærerik.
Hilsen Charles Williamsen

Adorno eller to utfordringer for essayister # 1

Jeg leste Adornos "Essayet som form" igjen, for hvem vet hvilken gang, og som vanlig var det vrient å forstå. Ja, det er som om jeg må begynne helt på nytt hver gang, som om man ikke kan bygge på de forrige lesningene. Og til tross for at minst halve essayet ikke angikk meg, så glimtet det til med jevne mellomrom - det beste med det var at det satte i gang en hel rekke med tanker.

Det var to ting i det, som jeg synes virka særlig relevant for studiet vårt. Det ene er at essayet utfolder seg på grunnlag av det kunstige, det reflekterer over det som er formidla fra før. Dvs. det må ha andre tekster å bygge på, slik som vi så tydelig ser hos Montaigne.

Jeg regner med at flere av oss egentlig har lyst til å skrive om virkeligheten og våre egne erfaringer, og at vi er blitt tent av formuleringer om at det å skrive et essay er et forsøk på å gjøre personlige erfaringer allmenne. Slik jeg leser Adorno, advarer han oss mot dette: "Tanken er trofast mot idéen om det umiddelbare bare ved å gå gjennom det formidlete, mens den blir formidlingens bytte så snart den uformidlet griper det uformidlete" (Essays i Utvalg, side 38).

Hvis Adorno har rett, og det tror jeg han har, så betyr det at vi for å skrive om våre egne personlige erfaringer, først må finne egnede andre tekster som vi kan gå i dialog med. Og det blir, tror jeg en stor del av jobben.

Samtidig sier Adorno at dette ikke betyr at vi skal finne tekster som sier det vi selv gjerne skulle ha sagt. Hele meningen med et essay er vel å si noe som ikke er sagt før, noe vi selv ønsker å finne ord for. Og derfor (?) sier Adorno at de andre tekstene som vi skal skrive i dialog med, ikke er tekster som vi skal forklare, men som vi skal kritisere.

Måten han beskriver dette på er så innvikla at jeg ikke siterer det, men det står i samme avsnitt som det forrige sitatet. Og det er sikkert skrevet så innvikla, fordi det det handler om er ganske innvikla. Det merker jeg nå når jeg prøver å forklare konsekvensene av det han skriver.

Hvis jeg forstår ham riktig, så følger kritikken av seg selv: Vi skal kritisere disse tekstene fordi de later som om de ikke skiller mellom kultur (tekst) og natur (virkelighet), fordi de later som om de kan si noe positivt om virkeligheten. Vi merker jo dette godt hver gang vi leser tekster vi er uenige i, eller veit sier usanne ting. Det er sikkert verre å tenke det når vi leser tekster vi er enige i, men det er sikkert en treningssak (som vi burde trent på i et forfatterstudium som vårt, for det er trolig evnen til å se alt formidla av språk som skaper en forfatter).

Og dermed kommer vi til det vanskeligste av alt: Essayisten skriver derfor et slags negativt språk, der virkeligheten aldri kommer til syne. I stedet kritiserer essayisten andre for at de lar en falsk virkelighet komme til syne.

Det høres vrient ut, og jeg tenker at det sikkert er en grunn til at så mange (pseudo-)essays handler om litteratur eller annen kunst, for det er langt lettere å skrive om det som tydelig er kunstig enn det som er virkelig. Men mange av disse essayene er mislykkede (som essays) nettopp fordi at de bare holder seg til det kunstige i stedet for å etablere et motsetningsforhold mellom kunst og virkelighet. (Her er for øvrig Georg Johannesen god synes jeg: Han har skrevet flere essays om litteratur der han skarpt kritiserer andre litteraturforskere fordi at de blander kunst og virkelighet og lar alt bli kunstig og virkelighetsfjernt, framfor å fremheve kontrasten mellom kunst og virkelighet.)

Utfordringa for mange av oss, som ikke vil skrive om litteratur og kunst, er å finne det tekstlige ved emnet vårt. Vi må ikke se oss blinde på virkeligheten, men heller utforske hvordan det som framtrer som virkelig for oss, har elementer av språk og meninger i seg.

Og når vi selv skriver, så må vi til tross for at vi helst vil skrive om det virkelige, forsøke å gjøre det ved å holde oss til disse tekstene som vi har funnet.

Adorno eller to utfordringer for essayister # 2

Det andre Adorno-lesninga fikk meg til å tenke på, henger nøye sammen med det forrige. Han skriver: "At i stedet menneskehetens erfaring skulle være middelbar og ens egen umiddelbar, er rent selvbedrag i det individualistiske samfunn og dets ideologi" ("Essayet som form", i: Adorno, Essays i utvalg, s. 28).

Det er lett å få inntrykk av at den som skriver essays fritt kan skrive om seg selv og sine erfaringer, og dette i "jeg-form". Slik jeg ser det både stemmer og ikke stemmer dette, og det er kanskje det som gjør essayet vanskelig å få grep om. Skal det handle om meg, eller skal det ikke handle om meg? Eller: Hvor mye av meg skal jeg legge inn i den saken jeg vil skrive om?

Slik jeg skjønner Adorno så har vi "lov" til å skrive om oss selv, men bare så lenge vi tenker at vi er formidlete og ikke umiddelbare. Det vil si at vi kan være tema for vårt eget essay og element i vårt eget essay, hvis vi ikke fremstiller oss selv og våre tanker direkte, men sørger for å reflektere over dem. Ved hjelp av denne refleksjonen, eller drøftingen av gehalten i det vi har tenkt, blir tankene våre relevante. Montaigne skriver jo ikke ned sine egne tanker, men han tenker over dem, og er forundret over dem, f.eks. av at de oppfører seg som løpske (eller rømte) hester.

Så derfor, om målet for essayet er å prøve om våre egne erfaringer kan gjøres allmenne, så gjelder det å ta utgangspunkt i det allmenne først og skrive seg inn i temaet og først deretter introdusere seg selv for å måle sine egne erfaringer opp mot det vi allerede har skrevet og se om de tåler sammenligningen. Det motsatte: Å skrive om seg selv og så lete etter tekster fra allmennheten som støtter ens egne erfaringer, fører derimot ikke fram. Tror jeg. Eller hva tror dere?