9/11/2007

Nettressurser reportasjestudiet

Hei,
på leiting etter gode ressurser på nettet når det gjelder reportasjestudiet, har jeg funnet noen godbiter. Først av alt, de som likte eller mislikte Steen Steensens presentasjon av Gay Talese, "Frank Sinatra has a cold" - hele denne reportasjen ligger ute på Taleses hjemmeside:
Talese: Frank Sinatra has a cold

Lenken til Gay Talese fant jeg på det, som jeg tror er en fantastisk nettside for ny-ny-journalistikk: www.newnewjournalism.com, som inneholder lenker til en hel rekke amerikanske "ny-ny-journalister", samt et introduksjonsessay av forfatteren Robert S. Boynton, som har intervjuet alle disse ny-ny-journalistene sine i boken: The New-New Journalism. Conversations with Americas Best Non-Fiction Writers on their Craft.

Her følger forresten dette introduksjonsessayet:



Robert S. Boynton:

1. What is "The New New Journalism"?

In the thirty years since Tom Wolfe published his manifesto, "The New Journalism," a group of writers has been quietly securing a place at the very center of contemporary American literature for reportorially based, narrative-driven long form nonfiction. These New New Journalists–Adrian LeBlanc, Michael Lewis, Lawrence Weschler, Eric Schlosser, Richard Preston, Alex Kotlowitz, Jon Krakauer, William Langewiesche, Lawrence Wright, William Finnegan, Ted Conover, Jonathan Harr, Susan Orlean, and others–represent the continued maturation of American literary journalism. They use the license to experiment with form earned by the New Journalists of the sixties to address the social and political concerns of 19th century writers such as Lincoln Steffens, Jacob Riis and Stephen Crane (an earlier generation of "New Journalists"), synthesizing the best of these two traditions. Rigorously reported, psychologically astute, sociologically sophisticated and politically aware, the New New Journalism may well be the most popular and influential development in the history of American literary nonfiction. The New New Journalism d explores the methods and techniques these journalists have developed, and looks backward to understand their dual heritage -- their debts to their predecessors from both the 1890s and the1960s.
The New New Journalists bring a distinct set of cultural and social concerns to their work. Neither frustrated novelists nor wayward newspaper reporters, they tend to be magazine and book writers who have benefited enormously from both the legitimacy Wolfe's legacy has brought to literary nonfiction, and from the concurrent displacement of the novel as the most prestigious form of literary expression.
This movement's achievements are more reportorial than literary, which is why the focus of The New New Journalism is on journalistic practice and method, as opposed to the theory or state of the genre. The days in which nonfiction writers test the limits of language and form have largely passed. The New Journalism was a truly avant garde movement that expanded journalism's rhetorical and literary scope by placing the author at the center of the story, channeling a character's thoughts, using nonstandard punctuation and exploding traditional narrative forms. That freedom to experiment has had a tremendous influence on many of the New New Journalists.
Contrary to the New Journalists, this new generation experiments more with the way one gets the story. To that end, they've developed innovative immersion strategies (Ted Conover worked as a prison guard for Newjack, and lived as a hobo for Rolling Nowhere) and extended the time they've spent reporting (Adrian LeBlanc reported Random Family for nearly a decade; Leon Dash's Rosa Lee took over five years). While some are literary stylists of note (Richard Ben Cramer, Michael Lewis and Ron Rosenbaum, for instance), their most significant innovations have involved experiments with the way they reported the story, rather than the language they used to tell it.
Finally, the New New Journalism is the literature of the every day. If Wolfe's outlandish scenarios and larger-than-life characters leap from the page, the New New Journalism goes in the opposite direction, drilling down into the bedrock of ordinary experience, exploring what Gay Talese calls "the fictional current that flows beneath the stream of reality." In this regard, writers such as John McPhee and Talese–prose poets of the quotidian–are its key figures in the prior generation. In Talese's quest to turn reporting on the ordinary into an art, we find an aspect of the New Journalism enterprise that Wolfe obscured in his manifesto. Both McPhee and Talese emphasize the importance of rigorous reporting on the events and characters of everyday life over turns of bravura in writing style. Reporting on the minutia of the ordinary–often over a period of years–has become their signature method.
Talese draws the distinction between himself and Wolfe well. Unlike Wolfe, he prefers to write about failure. "It is a subject that intrigues me much more than success," he says. "Tom is interested in the new, the latest, the most current ... I'm more interested in what has held up for a long time and how it has done." And even when Talese does write about a subject as dramatic as the Mafia (as he did in Honor Thy Father), he shuns the story's most sensationalist dimension in favor of exploring the social and psychological reality of criminal life. Ronald Weber contrasts Wolfe and Talese differently. "If Wolfe could be placed on the literary end of the new nonfiction spectrum, Talese belonged on the journalistic end. If Talese was a reporter reaching for the levels of art, Wolfe was an artist who also happened to be a reporter."
McPhee's influence has been twofold. First, a generation of literary journalists has taken his "Literature of Fact" course at Princeton (including Eric Schlosser and Richard Preston). Second, McPhee's influence on the New New Journalism can been seen in the catholic approach he takes toward subjects: anything–from geology and nuclear weapons to fishing and basketball–is fair game for the literary journalist, as long as it is prodigiously researched and painstakingly reported. As William L. Howarth writes, he has "stretched the artistic dimensions of reportage." The attraction of McPhee's work is the spirit with which he produces it, in his quietly defiant personal style, as much as the subjects he writes about. The informal, declaratory, almost deliberately inelegant tone one hears among many of the New New Journalists comes straight from McPhee. His authorial presence is the exact opposite of Wolfe's "hectoring narrator"; McPhee is rarely a character in his work, and if he does appear he is never in the foreground.
The writers who appear in this book do not constitute a coherent group in any social or institutional manner. Some of them know each other, but most do not. They don't live in any one city or part of the country. They write for different magazines–primarily The New Yorker, The Atlantic, The New York Times Magazine and Rolling Stone–but most of them make their livings writing books. It is a far cry from the group of writers Wolfe describes in the Herald Tribune city room (Charles Portis, Dick Schaap, Jimmy Breslin), or at Harold Hayes' Esquire, and Clay Felker's New York Magazine.
What they do share is a dedication to the craft of reporting, a conviction that by immersing themselves deeply into their subjects lives, often for prolonged periods of time, they can–much as Crane did before them–bridge the gap between their subjective perspective and the reality they are observing, that they can render that reality in a way that is both accurate and aesthetically pleasing. In their devotion to "close-to-the-skin" reporting–a journalistic version of Keat's "negative capability"–they are the "children" of McPhee and Talese.
What this new breed represents is less a school of thought, or rule-defined movement, than a shorthand way of describing the reportorial sensibility behind an increasingly significant body of work. The list of writers I have focused on is neither exclusive nor complete–there are a dozen others I would have liked to include had I the time and space. Yet I chose these nineteen writers because each strikes me as representing a particular dimension of the New New Journalism.
Much as it was in the 19th century, nonfiction today is also as prestigious–if not more so–than the novel. Ours is an age of nonfiction, "the de facto literature of our time," the critic Seymour Krim once called it. This is as true commercially as it is culturally. There is nothing quaint or marginal about works of literary journalism like Jon Krakauer's Into Thin Air, Michael Lewis's Moneyball, Richard Preston's The Hot Zone, Susan Orlean's The Orchid Thief, Jonathan Harr's A Civil Action and Eric Schlosser's Fast Food Nation–all of which have been enormous bestsellers. The New New Journalism is big business on a scale never before seen by serious literary journalism.
With their muckraking and intensive reporting on social and cultural issues, The New New Journalists have revived the tradition of American literary journalism, raising it to a more popular and commercial level that neither its 19th or late 20th century predecessors ever imagined. The debates between "journalism" and "literature"–between "subjective" and "objective" reporting–weigh less heavily on this generation, freeing them to combine the best of both genres. Having done so without manifestos or public debates, the New New Journalism has assumed its rightful place in American literature.


2. The story of The New New Journalism

I had neither studied nor taught journalism when I came to NYU. After a decade writing for The New Yorker, The Atlantic Monthly, The New York Times Magazine and many other periodicals, I had plenty of experiences to share with my students. But I was always acutely aware that these were simply my methods–not the best and (I hope) not the worst, but methods that were, for good or for ill, a reflection of me. Why should I assume they would work for anyone else? And if–as I believe–the only possessions a writer has are his talent and idiosyncrasies, was it even wise to recommend my hodge-podge of journalistic methods to my students?
I resolved my moral quandary by beginning each semester by explaining that isn't important for a writer to use one particular method rather than another (although some are inherently superior). What is crucial, is that every writer have a method of some kind: routines to cling to when everything goes wrong, rules to follow when you're blocked or frustrated. After all, there are an infinite number of ways to organize one's writing life. I had my methods and knew other writers did, too. What were they? This book is my answer to that question.
The book grew out of my classes, during which I would invite a journalist to discuss his work. What followed were conversations–extended interviews, really–on the process of writing: developing "beats," coming up with ideas, interviewing, research, writing, rewriting.
The results were often fascinating–both for my class and for myself (and for our visiters, who all confessed they, too, had no idea how their colleagues operated). Ren Weschler described playing with children's blocks to organize his thoughts. Ron Rosenbaum explained why he (manually) typed and retyped each draft. Jane Kramer told of the elaborate meals she cooks while writing, her ideas simmering along with the ingredients. The arc of each conversation is roughly the same, and follows a hypothetical work from conception to publication. The goal of this project is to find a way of talking about writing–as opposed to the idea of writing–that is at once de-mystifying and edifying; to make an often baffling process more tangible and, perhaps, more manageable.

4/30/2007

Pensum?

Det ble etterlyst alternativer til den anbefalte pensumlitteraturen. Hva med Kjersti Bales Tekstens temperering. Michel de Montaignes essayistiske fremstillingsmåte, Pax 2003 (305 sider).

Dette er en bok der noen få av kapitlene er reint litteraturfaglige, men de fleste kapitlene er gode innføringer i hvordan og hvorfor Montaigen skrev, og om hvem han var påvirket av, med særlig vekt på den medisinske diskusjonene i samtida, som Montaigne diskuterte mye i forbindelse med gallesteinen sin og alle vannbehandlingene han tok. Jeg synes at boka stort sett er ganske lettfattelig.

3/23/2007

Praktisk teori

En av deltakerne på studiet har trukket seg pga at han synes studiet er for teoretisk og lite tilpasset våre egne skriveprosjekter. Hva synes andre?

Da vil jeg takke for meg og meddele at jeg trekker meg fra fagforfatterstudiet.

Jeg har gått på skole eller vært undervisningsundersått i nesten tjue år. Og i løpet av den tiden har jeg ikke gjort annet enn å trene og teoretisert over livet som ligger foran meg.

Jeg meldte meg på fagforfatterstudiet fordi en stor del av undervisningsopplegget skulle bestå av egen skriving på egne prosjekter. Disse skulle vi så få kritikk på og diskutere i egne grupper. En kjempefin mulighet hvis du har et prosjekt du vil skrive ut.

Dette har vi også gjort, men bare til dels. Fortsatt må vi drive med masse teoretisering om livet eller i denne sammenhengen om livet som fagforfatter. I fjor høst måtte vi skrive om fagforfatterrollen, og under essaydelen må vi skrive et essay om essay.

Tankekorset er at jeg ennå ikke er blitt fagforfatter eller essayist, og skulle jeg lage en teori om noe vil jeg ha en praksis å trekke veksler på. Jeg vil gjerne lære og praktisere håndverket som gjør meg i stand til å bli fagforfatter og kanskje også essayist. Det er et greit eller godt pedagogisk grep å få elevene til å reflektere over både fagforfatterrollen og det å skrive essay. Og i en diskusjon eller som del av forelesningene er det interessant, men så lenge arbeidsbelastningen er såpass stor burde vi vært spart for denne typen skriftlige oppgaver.

Derfor vil jeg heller bruke min dyrebare fritid til å skrive på egne prosjekter i stedet for nok en gang sitte å teoretisere om det å skrive.

Til slutt vil jeg takke for hyggelig samarbeid i gruppen og for undervisningen i plenum som har vært både inspirerende og lærerik.
Hilsen Charles Williamsen

3/03/2007

Adorno eller to utfordringer for essayister # 1

Jeg leste Adornos "Essayet som form" igjen, for hvem vet hvilken gang, og som vanlig var det vrient å forstå. Ja, det er som om jeg må begynne helt på nytt hver gang, som om man ikke kan bygge på de forrige lesningene. Og til tross for at minst halve essayet ikke angikk meg, så glimtet det til med jevne mellomrom - det beste med det var at det satte i gang en hel rekke med tanker.

Det var to ting i det, som jeg synes virka særlig relevant for studiet vårt. Det ene er at essayet utfolder seg på grunnlag av det kunstige, det reflekterer over det som er formidla fra før. Dvs. det må ha andre tekster å bygge på, slik som vi så tydelig ser hos Montaigne.

Jeg regner med at flere av oss egentlig har lyst til å skrive om virkeligheten og våre egne erfaringer, og at vi er blitt tent av formuleringer om at det å skrive et essay er et forsøk på å gjøre personlige erfaringer allmenne. Slik jeg leser Adorno, advarer han oss mot dette: "Tanken er trofast mot idéen om det umiddelbare bare ved å gå gjennom det formidlete, mens den blir formidlingens bytte så snart den uformidlet griper det uformidlete" (Essays i Utvalg, side 38).

Hvis Adorno har rett, og det tror jeg han har, så betyr det at vi for å skrive om våre egne personlige erfaringer, først må finne egnede andre tekster som vi kan gå i dialog med. Og det blir, tror jeg en stor del av jobben.

Samtidig sier Adorno at dette ikke betyr at vi skal finne tekster som sier det vi selv gjerne skulle ha sagt. Hele meningen med et essay er vel å si noe som ikke er sagt før, noe vi selv ønsker å finne ord for. Og derfor (?) sier Adorno at de andre tekstene som vi skal skrive i dialog med, ikke er tekster som vi skal forklare, men som vi skal kritisere.

Måten han beskriver dette på er så innvikla at jeg ikke siterer det, men det står i samme avsnitt som det forrige sitatet. Og det er sikkert skrevet så innvikla, fordi det det handler om er ganske innvikla. Det merker jeg nå når jeg prøver å forklare konsekvensene av det han skriver.

Hvis jeg forstår ham riktig, så følger kritikken av seg selv: Vi skal kritisere disse tekstene fordi de later som om de ikke skiller mellom kultur (tekst) og natur (virkelighet), fordi de later som om de kan si noe positivt om virkeligheten. Vi merker jo dette godt hver gang vi leser tekster vi er uenige i, eller veit sier usanne ting. Det er sikkert verre å tenke det når vi leser tekster vi er enige i, men det er sikkert en treningssak (som vi burde trent på i et forfatterstudium som vårt, for det er trolig evnen til å se alt formidla av språk som skaper en forfatter).

Og dermed kommer vi til det vanskeligste av alt: Essayisten skriver derfor et slags negativt språk, der virkeligheten aldri kommer til syne. I stedet kritiserer essayisten andre for at de lar en falsk virkelighet komme til syne.

Det høres vrient ut, og jeg tenker at det sikkert er en grunn til at så mange (pseudo-)essays handler om litteratur eller annen kunst, for det er langt lettere å skrive om det som tydelig er kunstig enn det som er virkelig. Men mange av disse essayene er mislykkede (som essays) nettopp fordi at de bare holder seg til det kunstige i stedet for å etablere et motsetningsforhold mellom kunst og virkelighet. (Her er for øvrig Georg Johannesen god synes jeg: Han har skrevet flere essays om litteratur der han skarpt kritiserer andre litteraturforskere fordi at de blander kunst og virkelighet og lar alt bli kunstig og virkelighetsfjernt, framfor å fremheve kontrasten mellom kunst og virkelighet.)

Utfordringa for mange av oss, som ikke vil skrive om litteratur og kunst, er å finne det tekstlige ved emnet vårt. Vi må ikke se oss blinde på virkeligheten, men heller utforske hvordan det som framtrer som virkelig for oss, har elementer av språk og meninger i seg.

Og når vi selv skriver, så må vi til tross for at vi helst vil skrive om det virkelige, forsøke å gjøre det ved å holde oss til disse tekstene som vi har funnet.

Adorno eller to utfordringer for essayister # 2

Det andre Adorno-lesninga fikk meg til å tenke på, henger nøye sammen med det forrige. Han skriver: "At i stedet menneskehetens erfaring skulle være middelbar og ens egen umiddelbar, er rent selvbedrag i det individualistiske samfunn og dets ideologi" ("Essayet som form", i: Adorno, Essays i utvalg, s. 28).

Det er lett å få inntrykk av at den som skriver essays fritt kan skrive om seg selv og sine erfaringer, og dette i "jeg-form". Slik jeg ser det både stemmer og ikke stemmer dette, og det er kanskje det som gjør essayet vanskelig å få grep om. Skal det handle om meg, eller skal det ikke handle om meg? Eller: Hvor mye av meg skal jeg legge inn i den saken jeg vil skrive om?

Slik jeg skjønner Adorno så har vi "lov" til å skrive om oss selv, men bare så lenge vi tenker at vi er formidlete og ikke umiddelbare. Det vil si at vi kan være tema for vårt eget essay og element i vårt eget essay, hvis vi ikke fremstiller oss selv og våre tanker direkte, men sørger for å reflektere over dem. Ved hjelp av denne refleksjonen, eller drøftingen av gehalten i det vi har tenkt, blir tankene våre relevante. Montaigne skriver jo ikke ned sine egne tanker, men han tenker over dem, og er forundret over dem, f.eks. av at de oppfører seg som løpske (eller rømte) hester.

Så derfor, om målet for essayet er å prøve om våre egne erfaringer kan gjøres allmenne, så gjelder det å ta utgangspunkt i det allmenne først og skrive seg inn i temaet og først deretter introdusere seg selv for å måle sine egne erfaringer opp mot det vi allerede har skrevet og se om de tåler sammenligningen. Det motsatte: Å skrive om seg selv og så lete etter tekster fra allmennheten som støtter ens egne erfaringer, fører derimot ikke fram. Tror jeg. Eller hva tror dere?

2/14/2007

Essay-program på P2

Det var et program om essayet på P2 i går, 13. februar, i Ordfront. Det blir sendt i reprise på søndag, men kan også høres fra NRKs nettsider. (Hvordan? Gå inn på www.nettradio.nrk.no og søk etter "Ordfront". Klikk på 13.02.07-programmet og det dukker opp). Programmet gir en kort innføring i essayet, og intervjuer de to forfatterne Pedro Carmona-Alvarez og Øyvind Rimbereid.

2/04/2007

Pensum

Noe vi kan bruke bloggen til, er å legge ut relevant pensumlitteratur som finnes på nettet.

Det går an å legge til lenker i selve posten; da velger dere "insert link" i linjal-menyen der dere skriver inn poster. Da dukker det opp ei linje i html-språk, og den inneholder lenken. Men for å få lenken synlig må dere skrive inn navnet på det dere refererer til mellom de to første klammene som ser slik ut: ><. Da vil lenken dukke opp slik: Francis Bacons essays.

Litt mer oversiktelig for oss alle blir det om dere går inn som administrator (passord står i eposten) og klikker på "template" og videre på "edit" i boksen for lenker. Da får dere opp en meny der dere kan legge inn nettadressen for lenken og et navn som forteller hva lenken inneholder. Da dukker lenken opp i menyen til høyre på selve bloggen, slik som jeg nå har gjort med "Francis Bacons essays".

Åpen eller lukket?

Foreløpig er bloggen åpen for alle, også for dem som ikke tilhører studiet. Men hvis det er noen som foretrekker at bloggen blir stengt for andres innsyn, så kan det lett ordnes. Si fra f.eks. ved å kommentere dette innlegget.

2/03/2007

Velkommen

Dette er en diskusjonsside opprettet av studenter ved Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo. Her kan vi kan spørre, diskutere, tipse og hjelpe hverandre.

Ønsker noen å forbedre layout eller muligheter på siden, er det bare å logge seg inn som administrator av siden. Brukernavn og passord for dette vil bli sendt ut til alle.

Som en begynnelse er det lagt ut en lenke til et essay av Ralph Waldo Emerson om skeptikeren Montaigne. Se i boksen til høyre.